|
Klæbus
første helleristning |
|
|
Tidligere tiders
mennesker, de som levde her før Norge var blitt Norge, før trøndere var blitt
nordmenn, etterlot seg ikke skriftelige kilder som kan fortelle deres
historie. Som oss brukte de landskapet. Her bodde de, her hadde de sine
hellige steder, her døde de og ble begravet. Selv om de ikke har etterlatt
seg skrift, finner vi derfor mange spor etter dem. Mange av gravene ligger her fortsatt. Vi
finner rester etter bostedene, redskaper og våpen som ble mistet, skatter de
gravde ned og handelsmannens bortgjemte varelager. En spesiell gruppe slike
fornminner er helleristningene, bergkunsten. Både i steinalderen og
bronsealderen ble slike ristninger hogd inn i berget. Trøndelag står sentralt når det gjelder
den førhistoriske bergkunsten i Norge, men ristningene er på ingen måte jevnt
fordelt utover landsdelen.Vi finner dem særlig rundt indre del av
Trondheimsfjorden, med konsentrasjoner i Stjørdal og Beistaden. De fleste av
disse helleristningene er trolig blitt til i løpet av bronsealderen, som vi
kaller perioden fra ca. 1500 til ca. 500 år før Kristifødsel. Disse
bronsealderristningene er forholdsvis skjematiske og abstrakte. Dette tolkes
som uttrykk for den eldste bondebefolkningens behov for abstrakt og rasjonell
tenking og planlegging. Blant de vanligste motivene finner vi båter, ringer,
fotsåler og små hestelignende dyrefigurer. Vanligst er likevel små grunne
groper. Betegnende nok var det gropristninger som
ble funnet da Klæbus første helleristninger ble kjent seinsommeren 1985, til
tross for at gropene ikke er alminnelige i Trøndelag som ellers i
Skandinavia, for eksempel i enkelte bydger i Hardanger og indre Sogn. Vi skal
likevel ikke lenger enn til Melhus før vi finner grunne ristninger der
gropene dominerer sterkt. De fleste er hogd inn i store, jordfaste steiner
som ligger på terrasseflater høyt oppe langs Gauldalens østside. Klæbus første helleristning ble funnet på
gården Eidstu, på en liten terrasse kalt Stabben et stykke sør for
kraftstasjonen ved Svean. Som regel blir helleristninger funnet av
”amatører”, folk som under sine vandringer i skog og mark bruker øynene og
observerer naturen omkring seg. Ristningene på Stabben ble til en forandring
funnet av en arkeolog, men også her var det tilfeldigheter med i spillet.
Oppdagelsen ble gjort på en familietur i marka, og turen var planlagt å gå
til et annet sted. I motsetning til så mange andre terrasser,
har ikke Stabben fått lov til å gro igjen. Her holdes den gamle dyrkamarken i
hevd. Derfor er også steinen med ristningene svært så iøynefallende, der den
ligger midt inne på enga. Den var nesten for god til å være sann. For en
arkeolog som i noen år har arbeidet med helleristninger, var det et klassisk
eksempel på hvor vi finner slike ristninger; en stor stein i en eldgammel
dyrkamark på en terrasse høyt oppe i dalsiden. Og ristningene var der. Etter
hvert som mose og lav ble fjernet, kom den ene gropen til syne etter den
andre. Steinen er forholdsvis stor. Det samme er flere av gropene. De største
har et tverrmål på omkring Helleristningene på Stabben er et minne om
et minnesmerke over den eldste bosetningen i Klæbu. Etter all sannsynlighet
har det ligget en bronsealdergård i nærheten, enten lenger nede mot elva,
eller oppe på terrassen, som kan ha vært adskillig større på den tiden. Den
er neppe den eneste ristningen i Klæbu. Det har ofte vist seg at når en
helleristning først er funnet i en bygd, kommer gjerne flere etter. Der folk
først er blitt oppmerksomme på fenomenet, kjenner de det fort igjen når de
ser det andre steder. Den som har øyne åpne ser. Den som vandrer gjennom skog
og mark med åpne sanser, er den som finner. Hvem blir den neste. Av
Kalle Sognnes Årsskrift
1986 |
|
|
