Vandring
i Gerhard Schønings fotspor – 2. september Rundt 40 deltagere var samlet på Hyttfossen demning hvor
temaet for kvelden var ’vandring i Gerhard Schønings fotspor’. Med oss hadde
vi Bjørn Sæter og Kristian
Overskau fra Det Kongelige Norske
Videnskabers Selskab.
Schønings store mål var å skrive et stort
verk om Norges historie. Sæter kunne fortelle at
utgangspunktet for historisk forskning på den tid var Bibelen. For Schøning
begynte historien med Syndfloden. Bibelen forteller at Syndfloden la jorden
øde, og bare Noah og hans etterkommere overlevde. Det er altså Noahs
etterkommere som har befolket jorden. Schøning mente videre at det gikk
hundre år fra Noahs ark strandet i Ararat-fjellet og til forvirringen ved
Babels tårn, og at ’alle dalevende mennesker var til stede’ da tårnet ble
reist i Babel. Ifølge Schøning fantes det altså ikke mennesker andre steder i
verden etter flommen. Med utgangspunkt i Bibelen beregnet han når menneskene
kunne ha kommet Norge. De hadde brukt hundre år fra Ararat til Babel, og det er
en avstand på ca. 5 grader eller ca. 75 «tyske mil». Med en slik fart
beregnet Schøning at vandrende folkeslag rakk frem til Nordkapp mellom 2457
og 2557 år etter skapelsen, dvs. 600-700 år etter Syndfloden. For ham var ’75
tyske mil på hundre år’ en regel når han beregnet folkestammenes bevegelser.
Med dette mente han å dokumentere at Norden var blitt befolket like tidlig
som Hellas og Italia – og lenge før England, Frankrike og Spania. Knappe hundre år etter, i 1859, kom Darwin med sin
evolusjonslære og boka ’Artenes opprinnelse’, som la grunnlaget for all
biologisk forskning framover. Schøning ga i 1769 ut verket Om
de gamle Grækeres og Romeres Kundskab om de nordiske Lande, som skulle
være en innledning til hans hovedverk, en stor norgeshistorie. Første bind
kom ut i 1771. For det videre arbeid ønsket han å legge ut på en studiereise
i Norge. Han fikk bevilget penger til reisene, og i årene 1773 til 75 reiste
han rundt i landet og beskrev natur og folk. Hans mål var å besøke alle
landets prestegjeld. I trøndelagsfylkene besøkte han alle unntatt Hitra og
Frøya, kunne Sæter fortelle. Resultatet av disse reisene ble hans berømte
reisebeskrivelser. Han døde i 1780, sin store norgeshistorie rakk han ikke å føre
lenger enn til året 995. Schøning hadde vært i Klæbu i
1773, men hadde tydeligvis ikke gjort seg ferdig med bygda, for året etter,
den 4.mai 1774 legger han ut på sin andre reise hit. Som følgesvenn på den første del av
reisen hadde Schøning vært innom prestegården på By og fått med seg ”sin Vært
og forrige discipel, Hr. mag. Hans Bull”- som ville vise ham hvor ’Elven
Nid løber du af Selbo-Søe’ og Trang-foss. De red på hest over Ståggån,
hvor det fremdeles lå snø og is, og som Schøning beskriver som ’næsten
upassabel’ på det trangeste og bratteste. De kom omsider til ’Selbo-Søe’ og
fram til gården Grøttem (Brøttem). Her fikk de med seg bonden Bersvend som
ledet dem fra Nidelvas utløp ved Brøttem, langs Bjørsjøen og trygt fram til
Trang-foss, ’denne naturens
mærkværdighet’. Vår
vandring startet på Hyttfossen demning og gikk videre på fin gangvei under
bratthengene fram til Trangfossen bru. Det var ingen bru her på Schønings
tid. Den første brua ble bygd her i
1874, og var i bruk til 1933 da nåværende bru
sto ferdig. Schøning angir Trangfossen til å
være ’’kun 10 Alne, hvor den er
trangest, og Biærgets perpendiculair Høide over Vandet at være 25 Favne’’. Vanndybden
i Trangfossen er enkelte steder blitt
målt til 56 meter, og Nidelva blir ofte omtalt som Norges dypeste elv. Nidelva fant sitt utløp gjennom
Trangfossen etter siste istid for 10-tusen år siden. Den kunne ha tatt veien
gjennom moreneryggen ned mot Flå og Gaula, det er bare 20 meters høydeforskjell,
og kanskje hadde Trondheim da ligget ved Gaulosen. Trangfossen er også brukt som
motiv i Klæbus kommunevåpen. På tilbaketuren hadde vi en
kafferast, hvor Kåre Haugen og Per-Inge Løvold hadde kokt kaffe på ’tømmerhoggervis’. Her fortalte Kristian Overskau om dyre- og fuglelivet i Klæbu og langs
elva. Han kunne fortelle at det i
årenes løp er registrert 36 dyreslag i Klæbu, fra ’de fire store’ til de små
gnagere. Langs elva her ved Hyttfossen er det også registrert hekkende kattugle og overraskende også stjertmeis.
Under kafferasten kom det opp et
spørsmål om Klæbus kommuneblomst. Ingen var sikre på dette, men vi har i
etterkant funnet ut at kommuneblomsten (treet) er hegg.
Heggen kan bli angrepet av Heggspinnmøll som kan spinne inn hele treet, og da
kan det se slik ut. Kvelden ble
avsluttet på Hyttfossen demning. Arbeidet med demningen startet i 1940.
Støpingen av selve dammen pågikk i flere år og var ferdig i 1948, i tillegg
ble det bygget ei midlertidig anleggsbru ovenfor demningen. Montering av
lukene var ferdig året etter, og i november 1949 ble dammen satt i drift. I det
tørre elveleie nedenfor kan en finne mange store og små jettegryter, og putelava
som ble dannet for 400 millioner år siden mens havet ennå dekket området.
Putelave dannes når lava strømmer opp av havbunnen og avkjøles raskt. Historielaget hadde for noen år
siden en ekskursjon hit, kanskje vi skulle gjenta turen? Det ble
en interessant og kunnskapsrik kveld, fint vær var det også!! Gerhard Schøning var kjent for
sin veltalenhet, og vi gjengir her et utdrag av hva
Schøning selv skrev om sin reise i Klæbu våren 1774. I Klæbuboka, bind 1, kan
du lese hele hans beskrivelse fra Klæbu. |
Klikk på bildene - Returner med
Hyttfossen
demning |
|
Trangfossen
bru |
|
Juvet
gjennom Trangfossen |
|
Elveleie nedenfor Hyttfossen demning |
Springfossen bru |