|
Sjelden har så mye kunnskap om/kjennskap til aktiviteter
på/omkring Selbusjøen vært samlet i et lokale som onsdag 29. oktober. I løpet
av noen kveldstimer fikk vel 65 fremmøtte i Gamle Festsal interessant
informasjon om så vel Kvernsteinproduksjonen i Selbu, Stampåsbåtene på
Selbusjøen, Teigen som skysstasjon samt Brøttem sag og tømmerfløting på
Sør-Trøndelags største innsjø.
 Kvernsteinproduksjonen i Selbu
Ved Stig Alsethaug, leder i Selbu
Kvennstenslag.
Produksjonen av
kvernstein i Selbu foregikk fra 1500-tallet til 1914. Det var krevende og
meget tungt arbeid å utvinne/hente kvernsteinen innpå «Selbufjellet». Svært tungt
også fordi at produksjonstiden normalt var fra rundt 1. november til påske.
Med vinterkulde og enkle hytter til overnatting kan en jo tenke seg at
arbeiderne hadde svært kummerlige bo-og arbeidsforhold.
Kvernsteinproduksjonen var i årene 1850-1870 meget viktig for Selbus
eksistens. I denne storhetstiden var produksjon av kvernstein Selbus
viktigste næringsvei. Mange nasjoner importerte på midten av 1800-tallet
steiner fra Selbu. Selbusteinen «fant også veien til Amerika» ettersom en del
immigranter tok med denne tunge bagasjen over til «det forgjettede land»..
Handelsmennene Fredrik Birch og Gustav
Christoffersen var, i storhetstiden, de mest kjente eksportørene av
«Selbusteinen». Christoffersen er bokført med salg av 2000 steiner mens
tilsvarende tall for Birch er hele 6000. Steinene ble vanligvis fraktet med
båt over Selbusjøen; deretter med hest og kjerre til Trondheim hvor skip
overtok eksportvaren.
Arbeidsfolket innpå «Selbufjellet»
var for en stor del bønder. Mens andre stelte heime kunne menn fra nærliggende områder tjene litt
ekstra innpå «vinterfjellet». Fra gammelt av ble slegge og kile brukt ved
utvinning av kvernsteinen. På 1800-tallet ble produksjonen mer «moderne»
ettersom kruttet ble benyttet. Kvernsteinene ble «grovt tillaget» på fjellet;
- deretter måtte hesten dra den tunge lasten hjem til Selbus gårder hvor
selve slipingen foregikk. Ingen kvernstein kunne utkonkurrere den harde
Selbusteinen som bl.a. inneholdt stoffet staurolitt.
Selbu, sammen med kommunene
Hyllestad, Vågå, Saltdal og Brønnøy, har de mest kjente kvernsteinsbruddene i
Norge. De fleste bruddene finnes imidlertid i «Selbufjellet»; - i en lengde
på ca. 30 km er et antall på ca. 3000 nå lokalisert.
Rørosmartnan fikk også i mange år
besøk av bønder fra Selbu som solgte steiner. Spesielt var svenskene
interesserte kjøpere. For å markere at det i 2014 var 100 år siden at denne
vintertransporten opphørte, gjennomførte Selbu Lasskjørerforening med 6
hester og lass med kvernsteiner et besøk på årets Rørosmartna.
Etter at produksjonen opphørte i 1914,
var det i mange år liten interesse for å ta vare på
produksjonsutstyr/skriftlig materiale fra Kvernsteinproduksjonen. Selv om det
ble utgitt en bok i 1947 + at en film ble laget i 1951, var det ikke før på
1980-tallet at flere selbygger med Ola Hårstad i spissen, begynte et
møysommelig kartleggingsarbeid av Selbus «viktigste næringsvei».
Millstone-prosjektet
(2009-2012); - et tverrfaglig forskningsprosjekt på norske
kvernsteinslandskap, bidro også til å skape interesse for kvernproduksjonen.
Prosjektet fikk økonomisk stønad fra EU.
I 2010 ble Selbu
Kvennstenslag grunnlagt, - og medlemmene i laget har i ettertid nedlagt
en betydelig arbeidsinnsats med bl.a. samling av kvernsteinutstyr, skriftlig
materiale og utplassering av informasjonstavler. I tillegg gjennomføres det
nå turer innover i fjellet. Informasjon for skoleelever/kurs for bygdas
befolkning er også prioriterte oppgaver.
I 2004 sørget daværende
miljøvernminister, Børge Brende, for at at Skarvan og Roltdalen nasjonalpark
ble anlagt. Arealet på 441 kvadratkilometer innbefatter områder hvor det i
tidligere tider var stor kvernsteinproduksjon.
Hvis du besøker Selbu, anbefales en tur innom Kvernsteinutstillinga på Bygdemuseet.
Se ellers: Kvernsteinsproduksjonen Selbu Kommune.
 Stampåsbåtene på Selbusjøen
Ved Rune Berg, Selbu (eks. Klæbu),
Stampåsbåtentusiast.
Ola Mikkelsen (1780-1844) var den første båtbyggeren i Dragsten mens Olas oldebarn, John
Warmdal (1884-1962), i en 60-årsperiode årlig bygde 10-17 båter. Normal
arbeidstid pr. båt var 2-3 uker. Vedskjulet hjemme på Warmdalsåsen (Stampåsa)
ble i begynnelsen benyttet som byggeplass.
Byggemateriale var hovedsakelig
gran som båtbyggeren selv hentet i skogen. Einer ble vanligvis benyttet som
keiper og spantene ble satt sammen med plugger av furu.
Stampåsbåtene, laget spesielt for
Selbusjøen, er spiss i begge ender
og kjennetegnes som en svært stødig og lettrodd farkost. De vanligste typene
er 2-roing med 4 årer/4 tofter og 3-roing med 6 årer/5 tofter. Det fortelles
at prisen for en 2-roing i 1928 var kr. 60. For en 3-roing måtte en det samme
året betale kr. 70. En kjenner til at det også ble laget 4 motorbåter og 4
lastebåter. Den største motorbåten var på 26 fot. Lastebåtene, med en lengde
på 30 fot og inntil 3 m brei, kunne frakte så vel budskap som kvernstein.
Noen tverrskottinger ble også «skrudd sammen». Disse båtene, med en lengde på
18-19 fot, ble påmontert påhengsmotor.
Fra 1908 ble Stampåsbåtene brukt
til kapproing. Denne tradisjonen er ivaretatt ved at det hver sommer i
forbindelse med familiedag på Løvåsen(Selbustrand) arrangeres konkurranser
med Selbusjøens egen båttype.
Det finnes i dag omlag 30
Stampåsbåter i Selbu. I Klæbu har en kjennskap til en «gjenlevende»
farkost. Den pensjonerte arkeologen Arne Emil Christensen har de siste årene
fattet interesse for Stampåsbåtene fra Dragsten. Ettersom det ikke finnes
originale tegninger, har Christensen gjennomført oppmålinger slik at
tegninger kan utarbeides.
Rune Berg rodde sin første
Stampåsbåt allerede i 1978. Eieren av denne båten var naboen Per Høiås.
Båtentusiasten Rune ønsker nå å utarbeide et informasjonshefte om
«Selbusjøens lettrodde farkoster».
Besøk gjerne Selbu bygdemuseum
hvor verktøy/ulike gjenstander benyttet ved bygging av Stampåsbåter er oppbevart.
Se ellers: Stampåsbåtene
ankommer Teigen
 Teigen
Skysstasjon
Ved Jan Egil Tillereggen, Klæbu.
Teigen er for
første gang nevnt i historien 1313; i forbindelse med at personer fra
Strinda, Klæbu og Selbu gikk sammen for å bygge ei bru over Nidelva; - omtrent
der hvor vi finner Tillerbrua i dag. Stor trafikk østfra, - over Selbusjøen,
- var mest sannsynlig årsak til at ei bru ble bygd allerede for ca.700 år
siden.
Fram til 1600-tallet er Teigen lite omtalt. Liten aktivitet på landsbygda; -
få innbyggere bl.a. pga. Svartedøden i 1349. Vi hører imidlertid fra gammelt
av om ei pilgrimsled fra Sverige over
Tydal - Selbu - Klæbu til Nidaros. Det
var naturlig at pilgrimene stoppet på Teigen etter båtfarten over Selbusjøen.
I perioden 1624-1829 var det 8
husmenn på Teigen med Ole Guldbrandsen som den siste husmann. Fra 1829 ble
imidlertid gården selveierbruk. Tre karer, som kjøpte eiendommen; solgte
samme året gården videre til Nils Olsen Grendstad. Teigen ble forresten
videresolgt flere ganger på 1800-tallet.
Selve glanstiden for Teigen kom
etter at den driftige Ole Olsen Storuglen («Gammeltei’n») i 1854 overtok
eiendommen. Så vel trelast som kvernsteiner kom sjøveien fra Selbu; - ble
lagret på Teigen og videresendt med hestetransport til Nidaros. Pga. den store
trafikken ble også en landhandel etablert.
Ole Olsen Storuglen fikk god støtte/hjelp av sin onkel, haugianeren Arnt
Solem. Av sin onkel lærte «Gammeltei’n» å lese og skrive + opplæring til tømmermann
og smed. Så vel våningshus, stabbur og jordkjeller ble bygd og fint
smedarbeid ble utført. I tillegg var «Gammel-lensmannen» (navn ukjent) en
viktig støttespiller for Ole. Han bisto i forbindelse med viktig lån fra
Norges Bank; - et lån som var livsviktig i startfasen for oppbygging av
virksomheten på Teigen.
På slutten av 1850-tallet hadde
«Gammeltei’n» svært bra økonomi. Familien hadde til og med råd til å kjøpe
gulvmaling; - noe som ikke var vanlig på midten av 1800-tallet. Virksomheten
på Teigen blomstret og velstanden økte.
Etter at veien til Brøttem ble
anlagt i 1874, ble «Skysskiftet» flyttet fra Teigen. Grunnlaget for driften
forsvant gradvis og det ble trange tider for beboerne.
Karen og Bardo (datter/svigersønn)
solgte i 1896 eiendommen til Nils Aftret fra Selbu. Han drev landhandel ved
siden av gårdsdriften. Virksomheten ble stadig mindre og mindre lønnsom og
Trondheim E-verk overtok Teigen gård i 1920.
Etterkommerne etter «Gammelteien»
dro alle over havet til USA. Karen og Bardo havnet også, etter «et
mellomspill» i Bodøområdet, på andre siden av Atlanterhavet.
Se ellers: Gamle Teigen
gård
 Brøttem
sag og tømmerfløting
Ved Oddmund Brøttem, Trondheim (eks.
Klæbu), tidligere eier av Brøttem Sag.
Fra gammelt av var det mange sagbruk langs
Selbusjøen. Et av disse var Brøttem sag som ble etablert av Oddmunds bestefar
Claus Andreas Brøttem(1868-1958).
Selbusjøen var i gamle dager selve «livskilden» for all trelastvirksomhet i
omkringliggende områder. Alt råstoff (tømmer) ble før 1960 «fraktet»
sjøveien. For å få et slep med 200-300 kubik velberget fra Selbu til Brøttem
kunne det i verste fall ta opptil 5 døgn. Slepet kunne også stanse helt opp
dersom det ble vestavær på «overfarten». Et kjedelig, langtekkelig og
søvndyssende arbeid for karene som var ansvarlig for transporten. Det sies at
den rutinerte slepebasen Olaf Nesset en gang sovnet - og våknet først da båten
«stod og stanget « mot «fjellet oppi Nesset». Heldigvis skjedde det ingen
skade ettersom farten var minimal.
All tømmerfløtingen medførte at det i perioder ble mye drivtømmer på
Selbusjøen. For å sanke sammen stokkene ble foretaket Selbuvassdragets
fellesfløtning dannet. Det
kunne være et møysommelig arbeid å få tak i alle tømmerstokkene, men fordelen
var alt tømmer var merket med bokstaver (også tall) på kjøper/selger. Brøttem
sag brukte f.eks. en Z mens leverandør Brøttem gård benyttet en rund B.
Medlemmer i
Selbuvassdragets fellesfløtning gjennomførte hver høst en oppsamling langs
hele sjøen for deretter å sortere tømmeret/gi tømmeret tilbake til
rettmessige eiere.
Å lage en tømmerbom var et nøyaktig arbeid. Det skulle være jevne, fine stokker, hull ble
boret i hver stokk og kjettinger ble benyttet for at tømmeret ikke skulle
løsne. På slutten av «fløtingstiden» ble stokkene festet sammen med en pjaksbom. Det var en kjetting med to
pigger i begge ender; - en enklere og ikke så solid måte å «binde sammen»
tømmeret på.
Kong Sverre ble lenge brukt i forbindelse med tømmerfløting. Ingen andre båter på
Selbusjøen hadde tilsvarende maskinkraft; - ikke før en «Fuglemsbåt» overtok
slepingen fra Selbu.
Brøttem sag kjøpte egen båt først på 1950-tallet. En flott, lakkert båt (Bamse 2)
ble kjøpt i Børsa.; - på Eliløkken Bruk som opprinnelig var et båtbyggeri
«Minuset» var den svake maskinen; en en-sylindret motor på kun 7 hester. Olaf
Nesset, en av de 30 som var ansatt på sagbruket i 1950-årene, var en
svært flink arbeidskar. Han bygde en litt større båt; - monterte en
lastebilmotor med 30 hesters effekt og fikk da en svært velegnet båt for
tømmerfløting.
Den opprinnelige Brøttem sag lå på andre siden av «kanalen». En lokomobil, innkjøpt av
Oddmunds bestefar, drev saga frem til 1911. Et kraftverk, «borti Brunga»,
forsynte fra dette året sagbruket med strøm. I 1949 ble et nytt sagbruk
etablert nærmere Brøttem gård. Så vel sirkelsag som «ramsag» ble montert i
det moderne sagbruket. Sirkelsaga ble levert av bedriften Ari i Ørnskøldsvik;
- en bedrift som fremdeles er ledende på sagbruksutstyr.
I etterkrigstiden var det svært stor etterspørsel etter trelast. Mange
lass med trelast fra Brøttem sag ble kjørt med lastebil til Trondheim og
bl.a. sendt videre med båt nordover til gjenoppbygging av Nord-Troms/Finmark.
Det var forresten ikke alltid like lett å levere material på de forholdsvis
små båtene som lå og ventet; - en gang forsvant et helt lass over båtripa og
nedi sjøen.
En treullfabrikk ble og bygd på
Brøttem. Presset spon i baller ble kjørt til Trondheim for videre
bearbeidelse til treullplater. Driften var i mange år svært lønnsom og
skiftarbeid måtte innføres for å «mette» etterspørselen. Fabrikken eksisterte
frem til slutten av 1950-tallet da andre artikler overtok markedet.
Bakveden ble kappet opp og levert
på Ranheim papirfabrikk. Kai Sørum kjørte utallig lass innover til Ranheim.
For å lette lessing på lastebiler ble den første gaffeltrucken innkjøpt på
midten av 1960-tallet. Etter hvert ble det imidlertid slutt på barking av
tømmer i skogen. Ranheim sa nei til ubarket bakved og i flere år ble derfor
Hunton bruk på Gjøvik mottaker. Brøttem sag fikk imidlertid installert
barkemaskin i 1974 og en flishogger i 1976. Flisa ble heretter kjørt til
Skogn.
En stor ombygging/rasjonalisering i 1984 førte det til at arbeidsstokken fra
1985 ble redusert til 6 mann. Tre jobbet ute mens de andre tre var inne på
selve saga. Selv om sagbruket hadde lønnsom drift i mange år etter
rasjonaliseringen, merket en at konkurransen ble merkbart større.
I 2001 ble den
siste stokken kløvd, men selve bedriften ble først avviklet 31.12.2013,
Se ellers: Historien om Brøttem Sag og Høvleri, Årsskrift 2010 side 40,
og Rutetrafikk
på Selbusjøen
 
Rune Berg, Stig
Alsethaug, Jan Egil Tillereggen og
Oddmund Brøttem
Ref.
Ragnar Thesen
Klikk
på bilder og linker
|
