Tidligere tiders mennesker, de som levde her før Norge var blitt Norge, før trøndere var blitt nordmenn, etterlot seg ikke skriftelige kilder som kan fortelle deres historie. Som oss brukte de landskapet. Her bodde de, her hadde de sine hellige steder, her døde de og ble begravet. Selv om de ikke har etterlatt seg skrift, finner vi derfor mange spor etter dem. Mange av gravene ligger her fortsatt. Vi finner rester etter bostedene, redskaper og våpen som ble mistet, skatter de gravde ned og handelsmannens bortgjemte varelager. En spesiell gruppe slike fornminner er helleristningene, bergkunsten. Både i steinalderen og bronsealderen ble slike ristninger hogd inn i berget.
Trøndelag står sentralt når det gjelder den førhistoriske bergkunsten i Norge, men ristningene er på ingen måte jevnt fordelt utover landsdelen.Vi finner dem særlig rundt indre del av Trondheimsfjorden, med konsentrasjoner i Stjørdal og Beistaden. De fleste av disse helleristningene er trolig blitt til i løpet av bronsealderen, som vi kaller perioden fra ca. 1500 til ca. 500 år før Kristifødsel. Disse bronsealderristningene er forholdsvis skjematiske og abstrakte.
Dette tolkes som uttrykk for den eldste bondebefolkningens behov for abstrakt og rasjonell tenking og planlegging. Blant de vanligste motivene finner vi båter, ringer, fotsåler og små hestelignende dyrefigurer. Vanligst er likevel små grunne groper.
Betegnende nok var det gropristninger som ble funnet da Klæbus første helleristninger ble kjent seinsommeren 1985, til tross for at gropene ikke er alminnelige i Trøndelag som ellers i Skandinavia, for eksempel i enkelte bydger i Hardanger og indre Sogn. Vi skal likevel ikke lenger enn til Melhus før vi finner grunne ristninger der gropene dominerer sterkt. De fleste er hogd inn i store, jordfaste steiner som ligger på terrasseflater høyt oppe langs Gauldalens østside.
Klæbus første helleristning ble funnet på gården Eidstu, på en liten terrasse kalt Stabben et stykke sør for kraftstasjonen ved Svean. Som regel blir helleristninger funnet av ”amatører”, folk som under sine vandringer i skog og mark bruker øynene og observerer naturen omkring seg. Ristningene på Stabben ble til en forandring funnet av en arkeolog, men også her var det tilfeldigheter med i spillet. Oppdagelsen ble gjort på en familietur i marka, og turen var planlagt å gå til et annet sted.
I motsetning til så mange andre terrasser, har ikke Stabben fått lov til å gro igjen. Her holdes den gamle dyrkamarken i hevd. Derfor er også steinen med ristningene svært så iøynefallende, der den ligger midt inne på enga. Den var nesten for god til å være sann. For en arkeolog som i noen år har arbeidet med helleristninger, var det et klassisk eksempel på hvor vi finner slike ristninger; en stor stein i en eldgammel dyrkamark på en terrasse høyt oppe i dalsiden. Og ristningene var der. Etter hvert som mose og lav ble fjernet, kom den ene gropen til syne etter den andre. Steinen er forholdsvis stor. Det samme er flere av gropene. De største har et tverrmål på omkring 10 cm. og er 6-7 cm. type. Til sammen ble det funnet omkring 20 groper. De fleste ligger samlet i to rader langs steinens sørkant.
Helleristningene på Stabben er et minne om et minnesmerke over den eldste bosetningen i Klæbu. Etter all sannsynlighet har det ligget en bronsealdergård i nærheten, enten lenger nede mot elva, eller oppe på terrassen, som kan ha vært adskillig større på den tiden. Den er neppe den eneste ristningen i Klæbu. Det har ofte vist seg at når en helleristning først er funnet i en bygd, kommer gjerne flere etter. Der folk først er blitt oppmerksomme på fenomenet, kjenner de det fort igjen når de ser det andre steder. Den som har øyne åpne ser. Den som vandrer gjennom skog og mark med åpne sanser, er den som finner. Hvem blir den neste.
Av Kalle Sognnes
Årsskrift 1986
