Gamle furukonger

Trær kan i likhet med mennesker være individualister, og ”Jutulfuru” ved Lysklettvollen på Nordmarka kan vel regnes blant bygdeoriginalene. I likhet med ”Storfuru” ved Langmyran ble det her litt problemer med å fastslå alderen helt eksakt. Med en omkrets på 2,48 meter rundt stammen var det ikke størrelsen på treet som var problemet denne gangen. Derimot var det så mye råte i stammen at det lyktes ikke å få en borprøve som går mer enn 20 cm inn i treet. Problemet er forsøkt løst ved å bore ut en prøve fra nederste greina, som befinner seg i en høyde på 2,70 meter over bakken og som viste seg å inneholde 310 årringer, dvs. den innerste fra 1699. Deretter ble det forsøkt å anslå hvor mange år treet var da denne greina ble dannet. Grunnet skrinnere jordsmonn er tilveksten mindre her enn for eksempel ved voksestedet til ”Storfuru” ved Langmyran”. Ved å undersøke trær i nærheten ser det ut til at det tar mellom 70 til 100 år å nå denne høyden, noe som kan tyde på at ”Jutulfuru” stammer fra tidlig på 1600-tallet.

GPS-koordinater: 0578227 – 7019972 (UTM sone 32V)

Denne furua er riktig en gigant som ruver i terrenget med en tett og fin trekrone som vises på lang avstand. Treet vokser på et sted som er gunstig med hensyn på næringstilgang. Men hvordan skal en få tatt en borprøve helt inn til margen på et tre som måler 4 meter i omkrets ved rota? Jo, det lyktes, men først da det ble boret i en høyde av nesten 2 meter over bakken hvor stammeomkretsen var noe mindre. Det viste seg at borprøven inneholdt 407 årringer i denne høyden, den innerste årringen var med andre ord fra sommeren 1602. Men, som nevnt var det nesten 2 meter over bakken. Det er vel ikke urimelig å tenke seg at det vil ta fra 10 til 20 år å nå denne høyden, så sannsynligvis har denne furua slått rot en gang i løpet av 1580-åra.

Det er vanlig at tilveksten hos trær avtar, dvs. årringene blir smalere med alderen, men borprøven av denne furua viser imidlertid enda ingen tegn på nedsatt vekst på grunn av sin høye alder. Det er et imponerende tre, rundt 430 år og fremdeles ingen tegn på aldring. Omkretsen i brysthøyde var 3,95 m. i 2009.

GPS-koordinater: 0581038 – 7019491 (UTM sone 32V

Flere bilder

Et tre som mange kjenner til er ”1700-tallsfuru” på Vassfjellet med årstallet 1781 innrisset under monogrammet LF (Lars Forseth). Dette treet ruver høyt og majestetisk like ved nordtraseen til alpinanlegget i Vassfjellet, og måler 2,90 meter i stammeomkrets ved rota, og 2,47 meter i brysthøyde. På grunn av treets størrelse måtte borprøven taes i brysthøyde, og på forhånd ble det nok forventet at det skulle avsløres en alder som gjorde navnet ”1700-tallsfuru” til skamme, men den gang ei. Den innerste årringen i brysthøyde på treet er ikke eldre enn 1709, og med en så rask vekst slo sannsynligvis treet rot rundt 1700. Dersom en ser litt på størrelsen på treet i dag sammenlignet med året 1781, viser borprøver at avstanden fra margen og ut til årringen fra 1781 er mindre enn halvparten av avstanden fra margen og ut til den ytterste årringen. Det var med andre ord et betydelig mindre omfangsrikt tre Lars Forseth innrisset sitt monogram for over 200 år siden.

I dag (2009) er monogram og årstall delvis gjenvokst.

Den moderne tid har innhentet 1700-talls furua, der den står på en rabbe midt mellom to alpinløyper og lytter til dundrende popmusikk fra skianleggets høytalere.

(Se Klæbuboka, bind 2, side 434)

Mange kjenner nok ”Storfuru” på Tulluan fra fisketurer på Nidelva, hvor den synes på lang avstand. Den står på et område som har vært oppdyrket gjennom flere generasjoner og hatt rikelig tilgang på både næringsstoffer og lys. Dette har ført til rask vekst, og treet har i dag en omkrets på 2,60 meter i brysthøyde. I samme høyde er innerste årring fra 1843. Fra 1845 og utover får treet en meget stor vekst. Kan dette skyldes at treet er plantet på sin gunstige vokseplass dette året, eller er området ryddet slik at denne fine furua er blitt stående igjen? Dette voksestedet med utsikt over Nidelva kan ha vært en naturlig hvileplass i slåttetiden, og da var det nok fint med ei furu der oppe til å kaste skygge på solrike sommerdager. Plantet eller ikke, furua har vært et kjent landemerke for folk som har ferdes på Nidelva gjennom flere generasjoner.

Furua på Storvold må vel regnes blant de fineste trærne i bygda. Den har en fin og mektig krone og med sin fyldige barmasse er den synlig på lang avstand. Den måler 3 meter i brysthøyde, og den innerste årringen i denne høyden er fra 1843, med andre ord samme alder som ”Storfuru” på Tulluan. På borprøven kan en se at denne furua har hatt god vekst hele sin levetid. Det er også i dette tilfelle en nærliggende tanke at treet enten er plantet eller eventuelt satt igjen etter skogrydding, for også her har det vært dyrket i lang tid.

Når en kjører mot byen kan den store furua på Furuhaugen skimtes på venstre side av veien et stykke før en kommer ut av 50-km sonen ved Lysklett. Dette er et av de trærne som ruver godt i terrenget. Det måler hele 3,30 meter rundt stammen nede ved rota, mens det i brysthøyde er 2,90 meter i omkrets. Treet står på et gunstig voksested med hensyn til lysforhold, og dessuten er det rik næringstilgang ved dyrket mark. Dette har ført til rask vekst, noe som kan konstateres ved de brede årringene, og spesielt tydelig trer varmesomrene 1901 og 1930 fram. Den innerste årringen i brysthøyde viste seg her å være fra 1819. En interresant historie knytter seg til dette treet. Tidlig i dette århundret ble treet førsøkt felt ved at man grov fram og kappet over røtter. Med det enorme rotsystemet en normalt finner hos store furutrær er dette en arbeidskrevende oppgave, og etter en tids arbeid ble det oppgitt etter at bare en del av rotsystemet var blitt skadd.

Ser en imidlertid på borprøven fra furua, legger en merke til at tilveksten er stor til og med sommeren 1903 mens 1904 er meget smal, noe en kan forvente etter at en del av rotsystemet er skadet. Men allerede i 1910 er veksten normal igjen, og treet har tydligvis kommet seg etter den ublide behandlingen seks år tidligere.

I dag er kjempen omgitt av en golfbane.

På høyre side av veien, dersom en kjører mot byen, kan en se ei stor furu mot horisonten på Ulseth, like etter 50-km sonen ved Lysklett. Denne furua har en omkrets på 2,30 meter rundt stammen, og borprøven som er tatt 1,10 meter over bakken har innerste årring fra 1838. Også dette treet vokser tett inntil dyrket mark og har nok hatt god næringstilgang, noe som vises på de brede årringene på borprøven. Med denne raske veksten kan en nok anta at treet har brukt få år på å nå en høyde som tilsvarer prøvetagningsstedet, så dette treet slo sannsynligvis rot tidlig på 1830-tallet.

På toppen av Stabbåsen kan en fra flere steder i bygda se to store furutrær som står opp for hengbrua ved Springfossen. Voksestedet til disse trærne, i en høyde av 360 moh, er en av de virkelig fine utsiktsplassene i bygda. Rett under ligger Hyttfossen, og videre kan øyet følge Nidelva nordover gjennom bygda, og helt i det fjerne ser en deler av Trondheimsfjorden og Fosenhalvøya. På disse to trærne, begge med en omkrets på 1,64 meter, ble borprøver tatt ut ca. 30 cm over bakken, og for begges vedkommende var innerste årring fra 1680. I alle disse år har altså disse to trærne vært vitne til det daglige liv fra en av de fineste utsiktsplassene i bygda. Den som kunne delt denne plassen i så lang tid hadde nok hatt mye å berette om.