Ei steinhelle lå i mange år i all uskyldighet som dørhelle utenfor fjøset på Tanem. Sommeren 1864 var prof. O. Rygh på besøk og fant at denne steinen representerte den første skriftelige meddelelse som de gamle klæbygger har etterlatt seg. På steinen kunne han nemlig se spor av 6-7 runetegn, som dessverre var temmelig nedslitt etter decenniers daglige tråkk ut og inn av fjøset.
Ved foten av Tanemsåsen har det i sin tid ligget flere store gravhauger, og to av disse ble utgravd allerede på begynnelsen av 1800-tallet. Den første ble utgravd i 1810 og besto av kuppelsteiner med en indre kjerne av bergstein. Under to flate steiner fant man ei urne og en spydspiss, opprinnelig ca. 30 cm lang. Urna har egentlig vært en skjoldbule av jern med bronsebelegg på randen.
Den andre haugen ble åpnet i 1813. Den hadde et gravkammer av tilhugne og tett sammenføyde steiner. Det er sannsynlig at ”vår runestein” er funnet i denne haugen.
Hvor de første runene ble ristet, er de sakkyndige ikke enige om, men den eldste kjente runeskrift er fra Norge og står på en spydspiss fra 100-tallet e. Kr., funnet på Toten. Runene var i bruk hos våre forfedre minst 800 år før det latinske alfabet begynte å bli kjent her i landet sammen med kristendommen.
Runealfabetet eller ”fuþark”-en som det kalles etter de 6 første tegn, ble brukt av folk som talte germansk språk. Fra 100-tallet til 600-tallet e. Kr. finner vi innskrifter hvor det er benyttet en ”fuþark” med 24 tegn. Dette kalles den eldre runerekke, og var brukt i de nordiske land.
Av de eldste innskrifter er det en del som bare inneholder et navn, og da trolig navnet til eieren eller den som ristet runene. Slik er det nok med vår runestein fra Tanem også. Innskriften er svært utydelig, men lyder trolig slik:
Hva man skal forstå med dette, strides de lærde. Man har antatt at runene danner et mannsnavn, og ett forslag til tydning er ”mairle”, som er det urnordiske navn for Marila. Runen antas å være fra 6- eller 700-tallet.
Hva som er rett får vi kanskje aldri vite, men enten det er 1300 eller 1400 år siden disse runene ble ristet, så er runesteinen fra Tanem uten tvil et bemerkelsesverdig og sjeldent historisk dokument.
Av Steinar Sæther Helland
(Klæbuboka bind 1, side 144)
