Maleriene på Lysklett og Tulluan skole

Året 1936 ble et merkeår for skolepliktige barn i store deler av Klæbu. To nye skoler skulle stå ferdig til å ta imot elevene når skoleåret startet. Lysklett skole skulle fange opp elevene ved Rønningen og Sletten krets, mens Tulluan skole ville erstatte gamle Forset skole. Byggene i seg selv var ganske imponerende den gang sammenliknet med de gamle skolene, og skoleforholdene for både elever og lærere ville bli vesentlig bedre.

Prosten dengang, Arne Skjånes, lanserte tanken om å la en kunstner utsmykke skolene. Byggenemda for Lysklett og Tulluan skoler fant det imidlertid ikke rådelig med noen økning i byggekostnadene, som allerede føltes høye nok i en tid da de fleste kommunene slet med dårlig økonomi.

Ikke desto mindre var mange blitt begeistret for ideen, bl.a. byggenemdas formann, daværende ordfører Bernt Forseth, og det ble enighet om å finansiere en utsmykning av skolene ved privat innsamling i bygda. Men først måtte en komme i forbindelse med en kunstner som kunne tenke seg en slik utsmykningsoppgave.

Prost Skjånes gjorde sine undersøkelser, og gjennom sin bror Ivar Skjånes som var ordfører i Trondheim, fikk han kontakt med teatermaleren Kaare Hegle. Han viste seg interessert og tok på seg oppdraget mot et honorar på 200 kroner.

Det ble et nært og fruktbart samarbeid mellom Kaare Hegle og prost Skjånes. Rammen, som hovedsakelig ble å levendegjøre bygdas historie, ble trukket opp, skissene ble gjort ferdig, og utsmykningen kunne begynne. Kunstneren valgte å utføre dekorasjonene på et noe uvanlig materiale, nemlig kryssfinér.

Mens Kaare Hegle malte dekorasjonene på Lysklett skole, hadde han kosten hos Borghild og Arne Grendstad. Borghild kan fortelle at hun enkelte kvelder når han arbeidet seint, var nedover med mat til ham, og det hendte også at han overnattet hos dem.

Trondheimsgutten Jørleif Uthaug, som hadde begynt i malerlære hos Hegle, var ofte med under arbeidet. Han ble senere en av våre fremste skulptører.

La oss nå ta en runde gjennom skolen og kikke på de snart 75 år gamle bildene.

Inne i korridoren får vi en liten aperetiff – en forsmak på hva vi har i vente. Her finner vi border og orna-menter i friske farger, og en brannmur dekorert med dyr og fugler.

Når vi kommer inn i det rommet som i alle år ble benyttet av storskolen, vil blikket fanges av det største bildet i samlingen. Det dekker to felt og forestiller prekensøndag ved gamle By kirke. Selve kirkebygget er identisk med den skissen Gerhard Schønning laget under sine besøk i bygda 1773-74.

Om kunstneren har mintes Bjørnson’s ord fra ”Synnøve Solbakken” – ”Kirken står i bondens tanke på et høyt sted” – skal være usagt, men både plasseringen og utførelsen understreker kirkens betydning i bygde-miljøet.

Går en ut fra kirkebildet, vil en til høyre finne faren som sitter foran peisen med en lyttende sønn på fanget. Det er den muntlige overleveringen fra den ene generasjon til den andre, en tradisjon fra eldgamle tider, som kunstneren tolker på denne måten. Her får den yngre opplysninger om gården og ætta, om grenda og bygda, og får ta del i de erfaringer og kunnskaper faren gjennom et langt liv har ervervet seg. I innhold har bildet likhetstrekk med ”Historien”, Edvard Munchs berømte maleri i Universitetets Aula.

På den andre siden av kirkebildet lærer moren opp datteren og forbereder henne for hennes oppgaver, mens den åpne utstyrskisten i bakgrunnen peker mot fremtiden. Her markeres forskjellen på manns- og kvinnerollen, noe som var nødvendig i det gamle bygde-samfunnet.

Gammelskolene har fått hvert sitt bilde. Rønningen skole er nå revet, mens Forseth skole er ombygd til beboelseshus. Sletten skole, som var bygget som øvingsskole for Klæbu Seminar i 1840, huset i en årrekke framhaldsskolen i Klæbu etter at den mistet folke-skoleklassene.

På de neste bildene får vi bli med inn i skolestua – først til en geografitime i omgangsskolens dager, der elevene sitter rundt et langbord, så over til et klasserom hvor det foregår tavlegjennomgåelse i rekning. Her gir maleren oss et eksempel på tidligere tiders straffe-metoder – en av elevene er nemlig plassert i skamme-kroken.

Også elevene alene i klasserommet har fått sitt bilde. Hvor godt husker vi ikke den avslappede stemningen som hersket i klasserommet, når læreren – etter vår mening så altfor sjelden – overlot oss til oss selv, og hvor fort utnyttet vi ikke slike situasjoner til moro og fantestreker.

Det mest sentrale bildet i pedagogisk sammenheng, og det bildet jeg tror de fleste husker best fra sin skoletid ved Lysklett skole, er Øivind – ”En glad gutt” – sitt første møte med skolen. Vi kan formelig høre morens stemme: ”Her kommer jeg med en liten gutt som vil lære å lese”. ”Hva heter den kroppen?” spør skolemesteren mens han graver i skinnposen etter tobakk. ”Kom hit, du hvithode”, sier han videre. Og selv om Øivind ser meget betenkt ut til å begynne med og må skyves fremover av moren, vet vi at han etterpå sitter i Bård skolemesters fang og ler ham like i ansiktet.

I det andre klasserommet er bildene viet arbeidet på gården. Det er særlig utearbeidet slik det kunne arte seg i samtida og nær fortid kunstneren tar for seg. Det er pløying med hest, det er ljåslått, mann og kone tar opp poteter med grev, og høyonn og høykjøring går livlig unna. Tre bilder viser vedlikehold og vøling av redskaper og stell av dyr. Faren tinner river mens sønnene ser på og lærer, hesten blir skodd, og vi blir tatt med i smia hvor hjulgangen på ei vogn blir reparert. Og mens dette foregår blant mannfolkene tar ungkona seg tid til ei kosestund ved vevstolen.

Vi skylder å takke både dem som var framsynte og gikk i brodden for utsmykningen, og kunstneren som gav oss bilder vi forstår og er blitt glade i. Vår oppgave må fortsatt være å verne om bildene, slik at de også kan glede senere generasjoner.

Lysklett skole benyttes i dag som grendahus.

Av Bjørn Hukkelås