Idretten i Norge under krigen

Norsk idrett var i perioden 1924 til 1940 delt i to forbund, Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund.

Høsten 1939 ble det enighet om å slå sammen begge forbund, men den tyske invasjon av Norge den 9. april 1940 satte en midlertidig stopp for dette arbeidet. Stoppen ble kortvarig,

på et fellesmøte den 13. september 1940 ble et interimsstyre for det samlede Norges Idrettsforbund opprettet.

Den 25. september 1940 utnevnte Josef Terboven en ny regjering med Axel Stang som statsråd for det nye Arbeidstjeneste- og idrettsdepartementet. Axel Stang overtok ledelsen av Idrettsforbundet og oppløste både interimsstyret og styret for Landsforbundet og AIF ved en forordning av 22. november 1940.

Interimsstyret valgte å si et klart nei til de nazistiske myndighetenes forsøk på å blande seg bort i idrettens organisasjonsfrihet. Dermed var idrettsstreiken et faktum, ingen ville være med i stevner arrangert av NS.

Nazistene prøvde gjennom ulike forordninger å organisere idretten gjennom Norges Idrettsforbund, men streiken var nærmest 100% effektiv. Det meste av den organiserte idretten i Norge opphørte fram til krigens slutt i 1945.

Samtidig ble det drevet mye illegal idrett, såkalt Jøssing-idrett, som i starten av krigen måtte holdes i det skjulte.

I 1942 gav nazistene opp forsøket på å organisere idretten, og tyskerne mistet interessen for Norges Idrettsforbund.

Mot slutten av krigen kunne derfor Jøssing-idretten drives mer eller mindre åpenlyst.

Jøssing var et navn som ble brukt på antinazistiske nordmenn under andre verdenskrig. Navnet kommer av Altmark-saken i Jøssingfjorden den 16. februar 1940.

Betegnelsen ble opprinnelig brukt som et skjellsord av NS-avisen Fritt Folk, men fremstøtet slo fullstendig feil; ordet ble raskt tatt i bruk av folk flest som en hedersbetegnelse.