Dampskipet «Telegraf» 1871-1916

Paul Amdal fra Selbu var den som startet det hele. Han skrev et innlegg i Adresseavisen på slutten av 1860-åra, hvor han mente at et dampskip var nødvendig på Selbusjøen, og han pekte på de dårlige kommunikasjonene til Selbu. Han kom i kontakt med Lauritz Nicolaisen fra Kristiania som eide dampskipet «Telegraf», som hadde vært i drift på Kristianiafjorden noen år. Han ønsket å få båten opp til Selbusjøen, og fikk den i første omgang til Trondheim hvor den ble liggende ved Ilevollen en tid. Transporten videre til Sjøbygda i Klæbu startet 3. mars 1871. Den ble satt på to store sleder og trukket av 18 hester. Turen gikk til Heimdal, videre gjennom Sjøla og opp til Sjøbygda i Klæbu, hvor den ble sjøsatt da isen gikk. Transporten tok 9 dager.

«Telegraf» var en slepe- og passasjerbåt med sertifikat for 75 personer. Den var bygget i Lennarfors i Sverige i 1863. Båten hadde jernskrog og var 50 fot lang, 10 fot bred og stakk 4 fot dypt. Akterdekket hadde en overbygning. Den hadde en dampmaskin som utviklet 40 hestekrefter og kunne gjøre 8 knop.

Første turen til Selbu var 11. juni 1871. Den gjorde tre turer i uka mellom Brøttem i Klæbu og Selbu. Føreren av båten var John Morseth og maskinisten het Ingebrigt Næs. Noen stor fart hadde ikke båten, 8 knop var hardt å holde. Maskinen forlangte skikkelig trykk og det fikk man best med kull. På Selbusjøen var det naturlig å fyre med ved, og da kunne det holde hardt om ikke virke var av topp kvalitet. Det var ofte at båten ble liggende å drive, da måtte man stake seg fram. Vedfyringen ga fra seg gnister og passasjerene fikk ofte klærne sine ødelagt. Det ble etterhvert bygd et blikktak som tok av for det meste.

«Telegraf» ble en suksess allerede fra starten av. Størst betydning fikk den for distriktet og godstransporten, men turisttrafikken* fikk også fart på seg. Byfolket begynte å interessere seg for båten, de oppdaget at dette var en fin søndagstur. Mange var det som syklet opp til Sjøbygda, tok sykkelen med på båten til Selbu og syklet hjem over Jonsvannet, eller tok et sommeropphold før de returnerte til byen. Bøndene hadde god plass til overnattingsgjester om sommeren, for da var flere av husets folk på setrene. De riktig velhavende byfolk bygde seg hytter både i Klæbu og Selbu. Blant turistene var det også mange utlendinger, særlig engelskmenn reiste ofte. De kunne stoppe i Selbu eller på Brøttem for å være der noen dager eller opptil et par uker. De brukte ferien sin til fiske i sjøen eller de var på jakt på sensommeren.

«Telegraf» var i fart så lenge sjøen var isfri. Den hadde sommerrute, høstrute og egen turistrute i juli og august. I 1900 fraktet den 3500 passasjerer, og gikk daglige turer. Foruten passasjerer fraktet den også mye gods, som besto av kvern- og brynesteiner fra Selbu, trelast og kolonialvarer og gods til gårdene. Det var også med krøtter på turene.

Frakten av passasjerer og gods utgjorde mellom 3 og 4 tusen kroner årlig. Den mottok årlige statstilskudd på 1000 kr. samt 400 kroner fra Thomas Angells stiftelser.

Omkring århundreskifte ble båten forlenget. Den var nå på 60 fot, og bruttotonnasjen var 12 tonn. I 1904 ble dampkjelen ombygd og maskinen fikk 50 hestekrefter. Eier på den tid var Einar Sjøvoll, og han var selv fører av båten.

Om vinteren sto «Telegraf» på land ved Brøttem. Vinteren 1914/15 var vannstanden ekstra lav og det lot seg ikke gjøre å få båten skikkelig på land. Den ble forankret i ei lita vik i påvente av at sjøen skulle stige. Det gjorde den ikke, og natt til 22. januar 1915 sank «Telegraf».

Dampskipsselskapet ’Kong Sverre’ overtok «Telegraf», fikk den berget, og ga den navnet «Kong Sverre». I 1917 kjøpte selskapet en ny båt som fikk navnet «Kong Sverre I», samtidig som gammelbåten fikk tilbake sitt opprinnelige navn «Telegraf». I 1922 ble ikke passasjersertifikatet fornyet. «Telegraf» gikk i opplag og ble nedrigget og vraket ved Bergsneset i Selbu i 1922.

Bilde: «Telegraf», veggmaleri i Selbu Bygdemuseum (Selbu gamle prestegård),

malt av Bjarne Rise (1904-1984).

* Tourist Guide – Trondheim Turistforening – 1893. Bilder 1 2

Klaus Grendstads båre fraktes hjem med «Telegraf» etter skyteulykken i Tydal 1908.

Telegraf hadde brevhustjeneste ombord med eget stempel,

et firerings nr. 140.

«Kong Sverre» 1917-1950

Dampskipsselskapet ’Kong Sverre’ ble stiftet 11. desember 1915 av framtredende menn fra Klæbu og Selbu. Selskapets formann var Johan Setsaas fra Selbu, og i styret satt Klaus Brøttem fra Klæbu. De arbeidet for å få en arvtager etter «Telegraf» som gikk sin siste tur i 1916. Ingeniør Kvande fra Trondheim laget tegninger til en ny båt, og båtbygger Edvin Strøm fra Selbu bygget den på sin slipp på Selbustrand.

Det ble er solid trebåt med lukket overbygning, lasterom med vinsj forut, 2 store og lyse salonger og bysse. Målene var: 64 fot lang, 14 fot bred og den stakk 6 fot dypt. Den ble utstyrt med en Bolinder dieselmotor på 50 hestekrefter, og gjorde 9 knop. Med denne motoren slapp passasjerene å lempe ved, noe som var vanlig på «Telegraf». Båten ble registrert under navnet «Kong Sverre I», men ble til daglig kalt «Kong Sverre». Mannskapet besto av fører, makinist, dekksgutt og trise. Det siste satte de reisende ekstra pris på, for trisa gikk rundt og solgte kaffe og mat. Den lengste fartstid som trise på denne båten var Sigrid Eggen (Ledang) fra Selbu. Skipets fører den første tida var en mann ved navn Trygstad, senere ble det Ola Tevik, Ole Eidsvåg og Edvin Lervik. Sivert Dyrdal som var dekksgutt frra starten, var også fører en tid.

Søndag den 17. juni 1917 ble en stor dag for båteiere og folket i bygda, da gikk «Kong Sverre» sin første tur fra Selbu til Klæbu, flaggsmykket og fin.

Det første året «Kong Sverre» var i drift fikk turiststrømmen en kraftig oppblomstring. For selbyggene var det lettere å ta båten til Brøttem og bil til byen, enn å reiste om Hell. Når båten la til kai på Brøttem var det som regel fullt av folk der, både reisende og skuelystne. Anløpsstedene langs sjøen var Bergsneset, Fuglem, Eggaodden, Amdal, Renå, Hånnå, Dragsten og Teigen. Billettprisen var kr. 2,00 i mange år, og 50 øre for sykkel.

I samarbeid med Bennet Reisebyrå ble det på søndager arrangert ”rundreise”. Turen startet med tog fra Trondheim til Hell, derfra med bil til Selbu, hvor det var anledning til å få noe å spise. Så gikk turenn videre med «Kong Sverre» utover Selbusjøen til Brøttem, hvor det også var servering. Siste etappe gikk med bil til byen. Disse turene var meget populære. På turene var det ofte noen som hadde med trekkspill, og det ble musikk om bord.

Mot 30-åra gikk trafikken tilbake. Det ble mindre med penger blant folk, og dermed avtok reisetrafikken også. Aksjonærene i selskapet begynte å trekke seg ut en etter en, og til slutt satt Klaus Brøttem alene igjen. Selskapet ble oppløst i 1930, men Klaus Brøttem overtok og opprettholdt rutetrafikken til 1935 da han solgte båten til Edvin Lervik. Lervik kjøpte båten i rett tid, for nå var konjunkturene snudd og det ble oppgangstider, og «Kong Sverre» fraktet nå opp til 4000 passasjerer for sesongen.

Da 2. verdenskrig brøt ut i 1940 ble det en kraftig økning i trafikken, passasjertallet økte til 8000 dette året. Det ble rasjonering på diesel, men de klarte seg så vidt. Blant de reisende i krigstida var det ofte folk som var på flukt. For å unngå grensepolitiet ble disse satt i land på trygge steder langs sjøen. Etter krigen fortsatte «Kong Sverre» med rutetrafikken, men sesongene ble kortere og den fraktet bare passasjerer.

Etter hvert som rutebiltrafikken økte ble det stadig færre som tok båten. Til tross for statstilskudd og støtte fra Thomas Angell’s stiftelser ble det økonomisk vanskelig å drive båten, og i 1950 gikk den sin siste tur. Den endte sine dager ved Haverneset, der den begynte å brenne og til slutt gikk til bunns.

«Kong Sverre» ved kai på Brøttemsneset i 1932. Personene er fra venstre skipsfører Sivert Dyrdal og sjåfør Birger Gimse.

«Kong Sverre» ved Brøttem, pinseaften 1938. Det var en uvanlig stor flom i  Selbusjøen dette året, og mange var bekymret da vannet steg så mye at det gjennom Trangfossen var en høydeforskjell på ca. 10 m.

«Sverresholm» 1954-1963

Edvin Lervik kjøpte båten i Tromsø i 1951. Båten kom med fraktebåt til Hommelvik og derfra ble den kjørt landeveien til Selbu hvor Lervik hadde et mekanisk verksted. Båten var nærmest som vrak å regne, og besto bare av et jernskrog. Det viste seg at båten var en levning etter tyskerne, og hadde gått på tyske havner før krigen.

Det tok tre år å bygge opp båten, den ble forlenget, fikk ny overbygning og rorhus. Båten var 53 fot lang, 9 fot bred og den stakk 4 fot dypt. Den hadde en dieselmotor på 75 hk. og gjorde 10 knop. Båten var sertifisert for 60 passasjerer. Den fikk navnet «Sverresholm», etter en holme i Selbusjøen med samme navn, hvor Kong Sverre (1152-1202) i sin tid anla et festningsverk.

Sjøsettingen fant sted 14. juli 1954, og like etter ble båten satt i rute. «Sverresholm» tok over rutetrafikken etter «Kong Sverre» som brant og sank ved Haverneset i 1950.

«Sverresholm» gikk mellom Storsand kai i Klæbu og Bergsneset i Selbu. Faste stopp underveis var Dragsten, Renå, Amdal, Eggaodden, Fuglem og Vikvarvet.

Allerede første året var det stor trafikk med båten, og flere dager måtte den gjøre to turer. Som de fleste bygder i landet var det også i Selbu lite med arbeid for ungdommen, og mange søkte derfor til Trondheim. Disse ungdommene dro hjem i helgene, og «Sverresholm» var fullastet med passasjerer. Folk som hadde hytte langs sjøen var også flittige brukere av båten.

I 1959 ble privatbilene frigitt, bilismen økte og veiene ble bedre. Da Drakstengrenda fikk vei i 1963 ble det slutt på tilskuddet fra staten. Til tross for omkring 5000 passasjerer denne sommeren var Lervik nødt til å innstille rutetrafikken, uten statstilskudd gikk det ikke. Båten ble solgt og havnet i Tromsø, hvor den opprinnelig kom fra.

«Sverresholm» var den siste rutebåten på Selbusjøen, en 92-årig båttrafikk var slutt.

«Sverresholm» ved Storsand kai i Klæbu, juli 1956. Til høyre ligger «Gluggen» og «Hitra».

Helene Jonassen

Årsskrift – 1989-90-91