Vandring i Gerhard Schønings fotspor – 2010

Rundt 40 deltagere var samlet på Hyttfossen demning hvor temaet for kvelden var ’vandring i Gerhard Schønings fotspor’.
Med oss hadde vi Bjørn Sæter og Kristian Overskau fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Sæter startet med en del biografiske fakta, og kunne fortelle at Gerhard Schøning ble født 2. mai 1722 på gården Skotnes i Buksnes prestegjeld i Lofoten, sønn av handelsmann Andreas Schøning og Martha Ursin.
I 1739 begynte han på Katedralskolen i Trondheim. Han kom til universitetet i København i 1742, og to år senere tok han teologisk eksamen og senere magistergraden. I 1751, bare 29 år gammel ble han rektor for Trondheim katedralskole.
Han kom hit sammen med den danske historikeren Peter Frederik Suhm, som han kom til å samarbeide mye med de neste årene. I 1758 inviterte biskop Gunnerus i Trondheim de to historikerne til å være med og grunnlegge et norsk vitenskapsselskap, det som senere ble Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Schønings store mål var å skrive et stort verk om Norges historie.

Sæter kunne fortelle at utgangspunktet for historisk forskning på den tid var Bibelen. For Schøning begynte historien med Syndfloden. Bibelen forteller at Syndfloden la jorden øde, og bare Noah og hans etterkommere overlevde. Det er altså Noahs etterkommere som har befolket jorden. Schøning mente videre at det gikk hundre år fra Noahs ark strandet i Ararat-fjellet og til forvirringen ved Babels tårn, og at ’alle dalevende mennesker var til stede’ da tårnet ble reist i Babel. Ifølge Schøning fantes det altså ikke mennesker andre steder i verden etter flommen. Med utgangspunkt i Bibelen beregnet han når menneskene kunne ha kommet Norge. De hadde brukt hundre år fra Ararat til Babel, og det er en avstand på ca. 5 grader eller ca. 75 «tyske mil».
Med en slik fart beregnet Schøning at vandrende folkeslag rakk frem til Nordkapp mellom 2457 og 2557 år etter skapelsen, dvs. 600-700 år etter Syndfloden. For ham var ’75 tyske mil på hundre år’ en regel når han beregnet folkestammenes bevegelser.
Med dette mente han å dokumentere at Norden var blitt befolket like tidlig som Hellas og Italia – og lenge før England, Frankrike og Spania.
Knappe hundre år etter, i 1859, kom Darwin med sin evolusjonslære og boka ’Artenes opprinnelse’, som la grunnlaget for all biologisk forskning framover.
Schøning ga i 1769 ut verket Om de gamle Grækeres og Romeres Kundskab om de nordiske Lande, som skulle være en innledning til hans hovedverk, en stor norgeshistorie. Første bind kom ut i 1771. For det videre arbeid ønsket han å legge ut på en studiereise i Norge. Han fikk bevilget penger til reisene, og i årene 1773 til 75 reiste han rundt i landet og beskrev natur og folk. Hans mål var å besøke alle landets prestegjeld. I trøndelagsfylkene besøkte han alle unntatt Hitra og Frøya, kunne Sæter fortelle. Resultatet av disse reisene ble hans berømte reisebeskrivelser.
Han døde i 1780, sin store norgeshistorie rakk han ikke å føre lenger enn til året 995.

Schøning hadde vært i Klæbu i 1773, men hadde tydeligvis ikke gjort seg ferdig med bygda, for året etter, den 4.mai 1774 legger han ut på sin andre reise hit.
Som følgesvenn på den første del av reisen hadde Schøning vært innom prestegården på By og fått med seg ”sin Vært og forrige discipel, Hr. mag. Hans Bull”- som ville vise ham hvor ’Elven Nid løber du af Selbo-Søe’ og Trang-foss.
De red på hest over Ståggån, hvor det fremdeles lå snø og is, og som Schøning beskriver som ’næsten upassabel’ på det trangeste og bratteste. De kom omsider til ’Selbo-Søe’ og fram til gården Grøttem (Brøttem). Her fikk de med seg bonden Bersvend som ledet dem fra Nidelvas utløp ved Brøttem, langs Bjørsjøen og trygt fram til Trang-foss, ’denne naturens mærkværdighet’.
Vår vandring startet på Hyttfossen demning og gikk videre på fin gangvei under bratthengene fram til Trangfossen bru.
Det var ingen bru her på Schønings tid. Den første brua ble bygd her i 1874, og var i bruk til 1933 da nåværende bru sto ferdig.
Schøning angir Trangfossen til å være ’’kun 10 Alne, hvor den er trangest, og Biærgets perpendiculair Høide over Vandet at være 25 Favne’’. Vanndybden i  Trangfossen er enkelte steder blitt målt til 56 meter, og Nidelva blir ofte omtalt som Norges dypeste elv.
Nidelva fant sitt utløp gjennom Trangfossen etter siste istid for 10-tusen år siden. Den kunne ha tatt veien gjennom moreneryggen ned mot Flå og Gaula, det er bare 20 meters høydeforskjell, og kanskje hadde Trondheim da ligget ved Gaulosen.
Trangfossen er også brukt som motiv i Klæbus kommunevåpen.

På tilbaketuren hadde vi en kafferast, hvor Kåre Haugen og Per-Inge Løvold hadde kokt kaffe på ’tømmerhoggervis’. Her fortalte Kristian Overskau om dyre- og fuglelivet i Klæbu og langs elva.
Han kunne fortelle at det i årenes løp er registrert 36 dyreslag i Klæbu, fra ’de fire store’ til de små gnagere. Langs elva her ved Hyttfossen er det også registrert hekkende kattugle og overraskende også stjertmeis.
Under kafferasten kom det opp et spørsmål om Klæbus kommuneblomst. Ingen var sikre på dette, men vi har i etterkant funnet ut at kommuneblomsten (treet) er hegg. Heggen kan bli angrepet av Heggspinnmøll som kan spinne inn hele treet, og da kan det se slik ut.
Kvelden ble avsluttet på Hyttfossen demning. Arbeidet med demningen startet i 1940. Støpingen av selve dammen pågikk i flere år og var ferdig i 1948, i tillegg ble det bygget ei midlertidig anleggsbru ovenfor demningen. Montering av lukene var ferdig året etter, og i november 1949 ble dammen satt i drift.
I det tørre elveleie nedenfor kan en finne mange store og små jettegryter, og putelava som ble dannet for 400 millioner år siden mens havet ennå dekket området. Putelave dannes når lava strømmer opp av havbunnen og avkjøles raskt.

Historielaget hadde for noen år siden en ekskursjon hit, kanskje vi skulle gjenta turen?
Det ble en interessant og kunnskapsrik kveld, fint vær var det også!!

Gerhard Schøning var kjent for sin veltalenhet, og vi gjengir her et utdrag av hva Schøning selv skrev om sin reise i Klæbu våren 1774. I Klæbuboka, bind 1, kan du lese hele hans beskrivelse fra Klæbu.